Sluttkommentar

Tusen takk for gode og konstruktive tilbakemeldinger til innlegget mitt. Det var godt å høre at dere kunne få noe ut av lesningen av mine tanker og refleksjoner rundt tematikken “maktbruk i klasserommet”. Selv synes jeg det er et viktig felt å ha kjennskap til når man som lærer møter elever. Ut fra Bergem (2011) sin bok Læreren i etikkens motlys kommer det tydelig frem at dette er et felt som gjerne har kommet i skyggen av læringspsykologien. Jeg sier ”tommel opp” for at diskusjon og refleksjon rundt maktbruk i klasserommet kommer på bane og blir tatt på alvor.

Dere som kommenterte innlegget mitt hadde begge et ønske om at jeg burde ha gått mer konkret inn på situasjoner med enkeltelever. Jeg ser poenget, og hadde det i tankene under skrivingen, men grunnet innleggets størrelse og omfang, fikk det ikke nok fokus. Jeg kan likevel i sluttkommentaren gi et eksempel på maktbruk i møte med et kormedlem, som har forsterket relasjonen oss imellom. Eksemplet er ikke fra et klasserom, men fra en undervisningssituasjon der jeg er dirigent og jenten kormedlem.

Jeg har kor en gang i uken med jenter i alder 5-7. Klasse. På en øving merket jeg at noe ikke stemte med korjentene som gruppe og enhet. Jeg satt ved flygelet, og jentene stod i en sirkel rundt flygelet. Jeg merket at det var en jente, Ada, som ignorerte en annen, Karoline. Ada unngikk Karoline, og jeg registrerte at hele gruppedynamikken endret seg. Jeg merket at fokuset på meg som leder var svekket fra enkelte, og at Ada tok makt. Jeg vurderte om jeg skulle ta tak i det der og da og ta de ut på gangen og snakke med de. Men jeg tenkte at jeg ville ikke avslutte øvelsen og la resten av koret vente på at jeg meklet med disse jentene. Det ble ikke rettferdig ovenfor gruppen. Så jeg plasserte Ada og Karoline adskilt, og rettet fokuset over på en låt vi jobbet med. Jeg var streng ovenfor alle om å følge med, og lot de ikke få sjanse til å vise at de ignorerte hverandre. Ada er til vanlig sprudlende og grei, men var nå sur og gretten.

Etter øvelsen når vi hadde avsluttet sa jeg til jentene ”ut på kjøkkenet”. Jeg visste at en slik sosial greie ikke var mitt ansvar, men det kostet meg så lite at jeg valgte å ta tak i det. Jeg brukte min makt til å spørre de ut, og forventet et svar. Ada ville ikke si hvorfor hun var sur på Karoline, men sa hun hadde sine grunner. Jeg forklarte at på kor skulle vi inkludere hverandre, og forklarte hvordan vi skulle ha det. Her kjente jeg på myndigheten jeg hadde til å kunne si hva jeg mente var rett og galt. Dersom Ada var sur på Karoline, men ikke ville si hvorfor, da mente jeg at Ada ikke gav Karoline noen sjanse til å gjøre det godt igjen. Jeg fikk dem til å snakke ut og avtalte seg i mellom at Ada skulle si sannheten på melding når hun var kommet hjem.

På vei hjem fra kor fikk jeg mail på facebook om hvor takknemlig Ada var for at jeg hadde brydd meg om henne, selv om det var hun som ignorerte og var sur. Neste dag i min lærerjobb møtte jeg Karoline på skolen, og hun var også veldig takknemlig. Jeg tenkte at jeg ikke hadde gjort noe annet enn å stille de direkte spørsmål som fremmet deres refleksjon over saken.

I ettertid har jeg tenkt at det faktisk kan bety noe å bare lytte til barn/ elever/ kormedlem vi er leder/ lærer for. I relasjonen har vi myndighet til å kunne være ærlig, og det er derfor viktig å vinkle samtalen på hvordan ting kan bli bedre. Da bruker man makten til oppmuntring. Hadde jeg ikke hatt den faglige kompetansen innen sang og musikk, hadde jeg ikke hatt en plattform å utøve min formelle og karismatiske makt. Hadde jeg bare hatt karismatisk makt, ville det ikke fungert i lengden. De tre former for makt henger derfor sammen, og får stor betydning i møte med elever. Maktbruk kan på denne måten påvirke relasjoner både i og utenfor klasserommet.