Sluttkommentar

Først vil jeg takke for god kommentar og tilbakemelding av medstudent. Det er interessant å lese hvordan andre forstår mine skrevne ord. Når jeg leser ønsket fra medstudent og reflekterer over teksten min, kan jeg forstå at teksten kan oppfattes mer filosofisk enn som en læringsteori. Det dreier seg nok om min skrivemåte som igjen er preget av min romantiske tankegang; jeg tenker gjerne litt abstrakt til tider. I og med at jeg også er utøvende kunstner, kan jeg ikke komme bort fra at jeg henger meg opp i detaljer; skriver detaljert og beskrivende. Dette gjelder i bruk av ord og formuleringer, som tilbakemeldingen peker på: “…men teorien er hele tiden veldig beskrivende”. Å skrive rett frem og å få frem det konkrete er noe jeg hele tiden jobber med.

I teksten min skriver jeg at jeg jobber med drama og musikk med barn. Jeg burde kanskje nevnt at jeg ikke har et fast lærer engasjement, men at jeg bare har jobbet som vikar eller vært innom klasser for ulike prosjekt. Min bruk av ordet “dialog”, er brukt fordi det var allment og gjenkjennelig. Her kunne jeg nok vært mer påpasselig, og heller bukt ordet “samhandling”, som Vygotsky nytter i sin beskrivelse av kommunikasjonen mellom lærer og elev.

Imsen nevner noen metoder som Vygotsky mener en lærer kan bruke i undervisningssammenheng. Jeg nevnte mediering som en mulig tilnærmingsmåte, men det er mulig jeg ikke fikk dette godt nok frem. Ellers snakker Vygotsky om genetisk metode som handler om å forstå mennesket i dets utvikling, på det individuelle og kollektive plan. Ut fra dette mener han at det er bare i bevegelse en skapning viser hva den er. Personen må her forstås i både tid og rom. Jeg kunne også skrevet mer om tilpasset læring, at ”…undervisningen ikke skal være lagt på det nivået som eleven allerede behersker, men på et litt høyere nivå, slik at eleven må ”strekke” seg litt” (Imsen, 2008: 261).

I etterkant av oppgaven ser jeg at Vygotskys syn på lek kunne vært av aktualitet. Men det får jeg ta med en annen gang.

Sosiokulturell læringsteori- Vygotsky

Innledning

I denne oppgaven tar jeg for meg Lev Vogotskys (1896-1934) læringsteori om det sosiokulturelle lærinssynet, og ser på hvordan dette perspektivet kan få konsekvenser for min egen undervisning.

Den sosiokulturelle læringsteori oppstod i etterkant av den russiske revolusjon i 1917. Teorien hadde sin renessanse i vestlig psykologi på 1990- og 2000- tallet, og er også blitt brukt i pedagogisk sammenheng. Vogotsky forsøkte å bygge opp en psykologi på marxistisk grunnlag, hvor utfordringen var å ”…forene den filosofiske siden av marxismen med en psykologi om menneskets utvikling og sosialisering til samfunnsindivid” (Imsen, 2008: 253). Det skilles her mellom marxisme som filosofi og samfunnssystem.

Sosiokulturell teori er en læringsteori hvor sosialt samspill med språklig aktivitet blir satt i sentrum i læringssituasjonen (Lyngsnes & Rismark, 2007). Teorien baserer seg på Lev Vygotskys tanker om barnets utvikling i det sosiale felt. Vygotsky mente at barnets utvikling gikk fra en tilstand hvor barnet kunne gjøre ting sammen med andre, til en tilstand hvor det kunne gjøre ting alene; fra det sosiale til det individuelle. Dette ser jeg som aktuelt for egen undervisning hvor jeg arbeider med barn gjennom kunstfagene musikk og drama. Disse fagene er både teoretisk og praktiske fag hvor elevene lærer og tar i bruk teori i et sosialt fellesskap. Jeg ser det aktuelt å knytte Vygotskys tanker om læring til egen praksis, der elevene skal skape og utøve kunst (musikk og drama) i fellesskap og samhandling.

Hoveddel

1: Hovedinnholdet i læringssynet til Vygotsky

Vygotsky mente at læring var avhengig av menneskene i barnets omgivelser. Han har med dette knyttet sammen teorier om individ og samfunn, hvor barnas kunnskap, ideer, holdninger og verdier blir til i samhandling med andre (Lyngsnes & Rismark, 2007). I denne samhandlingen blir språk et viktig redskap som i følge Vygotsky vil være et redskap til å tenke. Gjennom språk kan barn stille spørsmål, uttrykke ideer og skape begrep for nettopp tenkning. Vygotskys mente med dette at all intellektuell utvikling har utgangspunkt i sosial aktivitet, og at den individuelle tenkningen er sosialt betinget. Her vil resultatet av det som skjer i situasjonen vise seg i samspillet mellom barnet og andre mennesker.

Jeg kommer nå til å komme inn på ulike syn ved læring, som Vygotsky setter som utgangspunkt for barnas utvikling. Til opplysning kommer jeg til å veksle mellom bruk av ordet barn og ordet elev, fordi Vygotsky nevner begge begrep.

Det aktuelle utviklingsnivå og den nærmeste utviklingssonen

Det aktuelle utviklingsnivå og den nærmeste utviklingssonen er Vygotskys teoretiske begreper som ”…tar sikte på å fange inn den kognitive siden ved elevens læringsprosess” (Lyngsnes & Rismark, 2007: 65). Det sentrale er at det foreligger et tankesamarbeid mellom læreren og eleven. Det aktuelle utviklingsnivå er det eleven kan her og nå, og innen dette området har eleven muligheter til å løse problemer på egen hånd. Men ved å løse disse problemer alene, vil ikke eleven lære noe nytt. I forlengelse av dette har eleven et utviklingspotensial, som Vygotsky kaller for den nærmeste utviklingssonen, eller den proksale utviklingssonen. Denne sonen viser mulighetene eleven kan greie å oppnå ved hjelp av en støttende lærer; et området mellom det eleven klarer alene og hva eleven klarer med hjelp fra andre. Etter hvert som eleven modnes og øker sin lærdom, vil også det aktuelle utviklingsnivå og den nærmeste utviklingssonen endre seg.

Vygotskys pedagogiske synsvinkel signaliserer at alle har et potensial til å utvikle seg; alle har en fortid og en framtid (Imsen, 2008). Vygotsky sier:

”Pedagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone (Vygotsky i Imsen, 2008: 259).

For Vygotsky var det klart at bare en voksen eller en lærer, som kan mer, kan fungere som medierende hjelper. Dersom to elever sitter sammen og kommer frem til løsninger er det dermed sosial konstruktivisme og ikke mediering.

Kulturelle verktøy

Vygotsky vektla bruk av kulturelle verktøy i samfunnet som kunne brukes på en sosiokulturell eller historisk kontekst. Det må da være en medierende hjelper til stede. Eksempler på konkrete verktøy er linjal, datamaskin og internett, mens symbolske verktøy kan være talespråk, tall og system. Han mente slike verktøy kunne være med på å støtte individenes utvikling, og kunne åpne opp for kommunikasjonsmuligheter i samfunnet. Det sosiale fellesskap hvor kulturelle verktøy tas i bruk, danner her kunnskap som mennesker tilegner seg i det sosiale fellesskapet. ”På denne måten er kunnskap skapt, forankret og distribuert i kulturen” Lyngsnes & Rismark, 2007: 70). 

Felles situasjonsdefinisjon

Den sosiale samhandlingen danner grunnlag for situasjoner. I situasjonene vil de ulike aktører, lærer og elev, mest sannsynlig ha hver sin egendefinerte tolkning av situasjonen. Vygotsky sier da at en forutsetning for det sosiale samspillet, er at deltakerne har en felles situasjonsforståelse. Dersom lærer og elev ikke har en felles situasjonsforståelse av det sentrale for og i samtalen, vil det kunne by på en rekke utfordringer. Læringskurven vil da bli utfordret ved at lærer vanskelig kan fungere som veileder for elevens læring (Lyngsnes & Rismark, 2007).

Støttende lærer

Eleven vil lære lite ved å bli overlatt til seg selv. Derfor mener Vygotsky at læring skal skje i samhandling med noen som er mer kompetente enn eleven (den som skal lære). I denne samhandling stilles det krav til læreren om at han/ hun skal stille spørsmål til eleven, gi hint eller antydninger, slik at eleven sammen med lærer kan konstruere kunnskap. Med dette menes ikke at læreren skal gi svaret, men fungere som en støttespiller for elev, slik at elev kan vokse og utvikle seg i en kognitiv dialog.

2: Konsekvens for min undervisning

Vygotsky ser på læring som et resultat av språklig aktivitet i et sosialt fellesskap, og dreier seg om at sosial aktivitet kommer før individuell aktivitet. Her ligger utfordringen til læreren om å interessere seg for elevens utvikling og muligheter, og legge til rette slik at elevene kan ta i bruk sin nærmeste utviklingssone. Det ligger her en forutsetning til lærer med å ha kjennskap til elevens nivå, og fungere som en støtte for elevens utvalg av oppgaver og i løsningen av dem. Det er også viktig at innholdet i arbeidet som skal bidra til læring peker fremover, slik at elevens egen innsikt rundt læring kan ha en positiv fremgang.

I forhold til egen praksis og undervisning ser jeg Vygotskys syn på læring som svært aktuelt. Når jeg f. eks jobber kreativt på gulvet med en dramagruppe, skjer læring gjennom aktiviteten og ideene som utspilles/ settes til live. Språket og de kulturelle verktøy står her sentralt som et kommunikasjonsmiddel som enten dreier seg om det kroppslige eller verbale. Gjennom språk viser elevene hva de kan, og har også mulighet til å stille spørsmålstegn ved kunnskap de ikke kan. Her ligger det en utfordring til meg som lærer om å fange opp hver enkelt elev sitt språk (kroppslig og verbalt) slik at jeg kan bidra til elevens stimulering i den nærmeste utviklingssonen. Når elevene jobber i den kreative prosessen bruker de språk når de tar i bruk pensum de har lært med seg inn i det kreative uttrykket, som i f. eks en dramaforestilling. Min rolle som lærer og til tider veileder er å sørge for at dramagruppen er i kontinuerlig utvikling gjennom hele skapelsesprosessen. Det er elevene som skal utvikle sitt intellekt gjennom sosial samhandling, og jeg som lærer blir da en støttespiller; elevene skal lære mens lærerens rolle skal legge til rette for denne læring.

Som lærer ønsker jeg å se elevene, slik at jeg kan fange opp og legge til rette aktiviteter som bidrar til elevens utvikling. Jeg forholder meg til elevene både som gruppe og enkeltindivid i lærer- elev kommunikasjonen. Ut fra Vygotsky læringssyn har jeg en medierende rolle i de tilfeller hvor jeg har en støttefunksjon til hver enkelt elev som individ. Da kan jeg bidra med å stille spørsmål som vil lede eleven til ny kunnskap, slik at han/ hun kan nærme seg sin utviklingssone. I min undervisning veksler jeg mellom å ha en medierende rolle i kommunikasjon med enkeltelever og å ha en tradisjonell lærerfunksjon. Dersom elevene selv kommer med løsning på utfordringer (sosial konstruktivisme), fremfor at jeg stiller hjelpende spørsmål til en elev, går min rolle utenfor Vygotskys sosiokulturelle syn. For meg som lærer ser jeg her en utfordring som dreier seg om å ha nok tid med elevene. En skoletime strekker ikke til å kunne ha ”en til en” samtale med alle elevene. For å tilfredsstille Vygotskys tanker om en medierende hjelper, skal lærer få la elev oppdage kunnskap selv. Da stilles det ytre krav til både tid og sted. Det kan for det første bli vanskelig å skulle ha ”en til en” samtaler med eleven i f. eks intense faser i en dramaoppsetning mot sluttføring av en forestilling. Skoletimen kan her være preget av elevenes stress og frustrasjon. Dersom skolen da ikke har rådighet til flere rom, kan det være utfordrende å få en slik ”en til en” samtale dersom andre elever henvender seg til meg og stiller spørsmål. Funksjonen som medierende hjelper vil da kanskje bli mest aktuell i en tidligere fase av en dramaoppsetning, hvor stress og frustrasjon ikke er dominerende, men derimot konsentrasjon, tid og rom til å tenke.

Avslutning

I dette innlegget har jeg gjort greie for ulike syn ved Vygotskys læringsteori, og sett på hvordan hans tanker kan ha aktualitet for min egen undervisning. Som nevnt tidligere baserte Vygotskys teorier seg på læring i relasjon mellom individ og det sosiale feltet. Det sosiale kommer først, og deretter det individuelle. Her er kulturen og språket en del av fellesskapet, der omgivelser påvirker hvordan man f. eks ordlegger seg. Læring kan ut fra dette perspektivet sees på som en sosial prosess, hvor individet står i et samspill med de sosiale omgivelsene. Eksempler på slike omgivelser eller kontekster er: ting, tekst, bilde eller personer.

Det har vært lærerikt å se læring i lys av Vygotskys tanker. Hans syn på læring har gjort meg mer bevisst på ulike tilnærmingsmåter i kommunikasjon med elevene. For en lærer å skulle bidra med å stimulere til elevers intellektuelle utvikling, vil dette i følge Vygotsky skje i sosialt fellesskap; sosialt læringsmiljø. I et slikt sosialt læringsmiljø blir språk et verktøy i både dialog og for å tilegne seg kunnskap. Utfordringen for lærer blir her å kunne være en medierende hjelper; støtte, slik at hver enkelt elev får utvikle sitt nærmeste utviklingsnivå gjennom en ” en til en” dialog med lærer. I denne dialogen kan lærer overlevere kunnskap til elev gjennom å være en støttespiller som stiller spørsmål, og ”veileder” eleven til ny kunnskap.

Kilder

Imsen, Gunn. (2005). Elevens verden, innføring i pedagogisk psykologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2009). Didaktisk arbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.